Hilde Lillejord
Arkitektspalten del 1: Svein Dybvik
Han har jobbet som arkitekt i over 30 år og vært med å prosjektere mange av LPOs kulturbygg som Oslo Spektrum, Ullensaker kulturhus, Arendal kultur- og rådhus og Kulturfabrikken på Sortland. Hans kompetanse innen planlegging, prosjektering og gjennomføring av store, komplekse bygg er bunnsolid. I tillegg har han vært involvert i flere samferdselsprosjekter med både jernbane, vei og konstruksjon av bruer. Kjører du gjennom Sinsenkrysset og under broene ved avkjøringen til Gardermoen ser du spor etter hans arbeid.
Du har gjort utrolig mange og ulike prosjekter - hvilket prosjekt vil du si har formet deg mest som den arkitekten du har blitt?
– Det er uten tvil Oslo Spektrum. Det er fordi den energien og det pågangsmotet vi hadde da Spektrum ble tegnet, var avgjørende for å tro på det nye, det unike. Bygget er det mest komplekse jeg har vært med på og selv om jeg var ung og uerfaren, fikk jeg ansvaret for fasadene. Jeg hadde ikke bygget en garasje engang før denne oppgaven! Jeg var på byggeplassen nesten hver dag, så hvordan bygget reiste seg, studerte hvordan ting hang sammen. Det jeg lærte lite om på skolen, fikk jeg nå erfart. I tillegg var det utrolig spennende og utfordrende å jobbe med kunstnere. De jobber jo med proporsjoner og dimensjoner akkurat som oss. Det var en lærerik tid og jeg fikk en kunnskap jeg alltid har hatt med meg, sier Svein.
– For meg er det i alle fall veldig tilfredsstillende at dette prosjektet jeg involverte meg så sterkt i, både personlig og faglig ble så bra. Teglfasadene er aldri blitt tagget, kanskje fordi det er blitt et bygg Oslo har et eierskap til og beskytter. Som kunstneren sa: «vi må tagge bygningen ferdig slik at ingen andre gjør det» – eller tatovert som noen har nevnt.
Sulten og uredd som ung
– Når man er ung, er man sulten og entusiastisk, ofte uredd. Man tør satse, utfordre og prøve ut nye ideer. Med erfaring er man mer bevisst på utfordringene man vet kommer. Man velger kanskje lettere de trygge valgene, det en vet fungerer. Erfaringen kan på den måten jobbe litt imot deg. Med det ubegrensede pågangsmotet jeg den gang hadde gjorde meg klar for å kjempe mange kamper, selv om det krevde energi og mot å gå utenfor faste rammer. Troen på de arkitektoniske ideene og løsningene var stimulerende og det pågangsmotet man har som ung er viktig å ta vare på, forklarer Svein og poengterer at det samtidig er viktig å bruke sin kunnskap bevisst i forhold til nye ideer og mål.
Arkitektrollen har på disse årene endret seg mye, parallelt med samfunnet. Nye krav og nye mål. Fra blyant til ‘klikk’. Tidligere hadde arkitekten en tydeligere rolle med styring og gjennomføring av prosjekter.
– I dag er det et bredere samarbeid mellom konsulenter og entreprenører, utbygger og det offentlige. Det er en spennende utvikling som har utfordret arkitektens ansvar og kompetanse for de helhetlige løsningene. Denne rollen må vi alltid ta på alvor.
Hva liker du spesielt godt å jobbe med?
– Jeg liker godt å jobbe med komplekse planer og sammenhenger, å arrangere funksjoner hierarkisk og få planene til å ‘gå opp’ som man sier på arkitektspråket. At brukerne blir fornøyde må alltid være et av målene. Det er tilfredsstillende hvis man har bidratt til å berike og utvikle fysiske omgivelser på en meningsfull måte. Litt pompøst, men arkitekten har mange muligheter, men også et stort ansvar. Dårlige idéer og underlige påfunn må man passe seg for. Likevel vil jeg si at det jeg kanskje setter mest pris på i arbeidshverdagen er å jobbe i team, det er både mer lærerikt og interessant fordi man får så mange erfaringer og nye perspektiver på ting. Teamet og sammensetningen av teamet er avgjørende om resultatet blir bra. Får man til at teamet jobber godt sammen får man et bra produkt. Dette må LPO alltid ha fokus på.
Sånn helt til slutt – hvilke bygg eller bygning er du mest fascinert av?
– Verden er full av fantastisk arkitektur. Jeg har reist mye. Sett hvordan kulturer og kunnskap til alle tider har krysset grenser og hvordan dette har influert og inspirert. Hvordan mennesket har løst sin hverdag, hvordan ting henger sammen, hvordan behov og lengsler har gitt form til arkitekturen. Disse sporene er det alltid meningsfullt å følge og forstå. Ett anlegg jeg stadig kjører omveier for å se (kjører også andre omveier), er Rygnestadtunet, øverst i Setesdalen https://norge.sandalsand.net/rygnestadtunet-i-setesdal/
Der kan jeg kanskje jobbe som guide når jeg en gang blir pensjonist, smiler han lurt.
