Minne til kunstneren Guttorm Guttormsgaard

Guttorm har vært viktig for LPO. Ikke minst fordi han lærte mange av oss å tenke, forstå og tegne form med mening. Han var læreren på AHO, og den meningsfulle kunsten appellerte i en radikal tid.

Disse egenskapene gjorde at vi engasjerte ham som kunstner til teglfasadene på Oslo Spektrum. Han var god til å organisere og tenke ut kunstprosjekter og samarbeidsformer. Og på en måte var han avhengig av samarbeidspartnere for å få klangbunn for sin kreativitet.

På Spektrum valgte han Søren Ubisch som nettopp hadde vendt hjem etter mange år i Japan. De skapte sammen ett av verdens største kunstverk. Ikke bare ideen., men alt som skulle til for at det faktisk ble til. På Spektrum så vi kvaliteten i å jobbe sammen arkitekter og kunstnere - en modernistisk tradisjon jeg mener dette underverket har bidratt til å videreføre.

Guttorm var et renessansemenneske med mange talenter som var opptatt og engasjert i alt mulig: Håndball, utvikling av trykkekunsten i en digital tid, kampen mot apartheid, palestinernes sak, skjebnen til de russiske krigsfangene som var slavearbeidere for nazistene under verdenskrigen, taternes og folk i gater og på bakrom rundt omkring i verden.

Han var en formidler (finner som han sa) – som bygde opp en eventyrlig skatt i «Arkivet». Sentralt i arkivet er kunsten til minoriteter og «underdogs» som for eksempel inuittene på Grønland, afrikanske kulturer, taterne i Norge og Sverige, samene på nordkalotten og indianske urfolk i Amerika. Sentralt er også glemte og underkjente kunstnere som Bendik Riis, Balke, Hertervig, Lillebet Foss, Odd Hilt, Rolf Nesch, Elaine Gray og mange, mange flere. Og de store rabulistiske modernistene Le Corbusier, Pablo Picasso og Jean Prouvet blant annet. Å besøke ham på Blaker var en slags ny dannelsesreise. Hver gang.

Allikevel er det viktig å snakke om alt han skapte, og som han merkelig nok underkommuniserte: De store utsmykkingene og materialarbeidene. Bøkene. Dagbøkene. Trykkene. De digitale arbeidene. Og de vidunderlige tegningene. Jeg tror at det ligger en kunstskatt i Arkivet med Munch | Van Gogh format.

Var han sjenert? Tror ikke det. Manglet han selvtillit? Tror ikke det heller? Kanskje han bare ikke ønsket å stå alene fram som det geniet han var. Han ville heller fremstå som et solid grunnfjell i det felleskapet han ofte kalte: Norge som helhet - eller verden som helhet

Det er rart at han er borte og vi savner ham. Vi var glade i ham og jeg tror han var glad i oss – og jeg ville gjerne si dette for å fortelle dere alle at Guttorm for alltid er en del av oss her på LPO.