Arkitektspalten del 6: Marie Voraa

– For meg har det vært viktig å forsøke å sette seg inn i samarbeidspartenes interesser; enten det er byggherre, entreprenør, konsulenter eller en handverker på byggeplassen. Da får man ikke bare avdekket potensielle utfordringer, men det vil også åpne seg nye løsninger, sier Marie Voraa som de siste årene har jobbet med sluttfasen av prosjektet Harbitz torg.

– Man kan oppnå mye med en åpen holdning og forsøke å forstå ulike sider av et problem. På den måten finne ut hvor skoen trykker og dra prosessen videre, sier Marie. Hun har erfart at man i en byggeprosess med stor og tverrfaglig prosjektorganisasjon ikke alltid blir hørt.

– Alle partene har sin yrkesstolthet, sine interesser og sine sjefer de skal svare for. Hvis man føler at disse interessene blir truet, begynner folk å holde tilbake framfor å dytte i samme retning. Ved å vise oppriktig interesse og ydmykhet i forhold til andre fag og parter, tror jeg man oppnår en tillit som gir en plass ved bordet og dermed større påvirkningskraft. I tillegg lærer man så mye mer og det blir morsommere å jobbe!

Verdien av dumme spørsmål

Da Marie begynte å jobbe på Harbitz Torg var prosjektet i start av byggefasen. Hun gikk inn i en birolle, men rollen vokste seg større i løpet årene hun var involvert der, gjennom å opparbeide seg en solid oversikt over leveransen og pleide kontakten mellom byggherre og entreprenør.

– I en totalentreprise er det ikke gitt at du får være med å bestemme. En gjennomgående forestilling er at man tror arkitekten gjør bygget dyrere bare ved å være til stede på et møte, forklarer Marie.

– Jeg hadde vel egentlig ikke hatt noe særlig erfaring med å jobbe med en totalentreprise eller følge opp på byggeplass, og opplevde det som utfordrende i sitt kaos av informasjon og presset fremdrift, men det var både spennende og lærerikt. Jeg så hvilke utslag en god og tett dialog hadde å si for fremdrift og resultat.

Hun tror en av grunnene til at hun fikk så god innpass var fordi hun våget å stille de dumme spørsmålene.

– Det føltes både naturlig og nødvendig, fordi jeg visste faktisk ikke alle svarene. Jeg trengte å få oversikten og forståelse for hva som var viktig for alle parter. På den måten etablerte jeg tett kontakt med alle parter og fikk en bedre innsikt i hvilke utfordringer og interesser som var på spill. Det hjalp oss med å få igjennom det vi mente var viktig.

Spesielt i starten opplevde Maria at det til tider var mye som ble bestemt i møter der arkitekten ikke var til stede, men hun arbeidet hele tiden for å bli tatt med og spurt om råd i avgjørende prosesser. Parallelt tok hun ansvar for å verne om de arkitektfaglige premissene, og stå inne for de rådene hun ga gjennom hele prosessen.

– Denne fremgangsmåten ble kanskje en metode for meg, altså være tydelig på hva vi synes var viktig, men samtidig være ydmyke på at man sammen må finne frem til gode løsningen, forklarer Marie som viser til en viktig lærdom fra arkitektstudiet.

– En lærer jeg hadde der minnet oss stadig på at «tegningen er vårt beste redskap» en banal oppdagelse, men jeg minner meg selv ofte på denne setningen. Det er alltid lettere å komme seg fremover og konkludere ved å hele tiden tegne seg videre. Vi jobber jo med tre dimensjoner og en enorm kompleksitet av hensyn, jeg opplever derfor ofte at det er lettere å gjenkjenne noe som er bra i en skisse enn å tenke meg frem til det. Og den egenskapen tror jeg det ikke bare er vi arkitekter som har, den har alle. Det er derfor alltid en styrke å bruke tegningen bevisst i et møte for å kommunisere det du vil.

Hvorfor arkitekt?

Marie vokste opp i en familie med stor overvekt av arkitekter, både på mors- og farssiden. Faktisk var både far, morfar, farfar og farmor arkitekter, men det tok likevel en stund før hun innså at det var det hun skulle bli.

– Valget ble for opplagt. Selv da jeg begynte på arkitektstudiet på NTNU som 23-åring følte jeg meg ikke sikker, men etter hvert som jeg kom i gang med studiet falt alt på plass. Jeg likte utfordringene, kompleksiteten og friheten i faget.

Selve åpenbaringen for faget fikk hun først tre år etter, da hun begynte som praktikant på LPO.

– Det var spennende å studere arkitektur, men det var bare enda bedre å få jobbe. Jeg hører ofte om mange arkitekter som ønsker seg tilbake til studietiden, men det gjør ikke jeg. Virkelige byggeprosjekter og prosesser har mye mer motstand og er derfor mye mer utfordrende og vanskelig, men også morsommere å jobbe med. Det var også som praktikant på LPO jeg ble introdusert for planarbeidet og det åpnet virkelig øynene mine for denne delen av arkitekturfaget. De siste to årene av utdanningen min valgte jeg bare kurs innenfor byplanlegging. Og da jeg var ferdig utdannet føltes det naturlig å søke jobb på LPO, der jeg hadde trivdes så godt, både med tanke på arbeidsoppgaver og det sosiale.

– Mitt første prosjekt som nyutdannet ble Kampflybasen på Ørlandet. Det var en utrolig viktig skole i det å forstå dette med å prosjektere komplekse bygg og ikke minst å jobbe med en stor, tverrfaglig organisasjon. Heldigvis var jeg i et veldig trygt og stimulerende miljø der jeg fikk aksept for å være uerfaren og var derfor ikke redd for å spørre om ting jeg lurte på.

Denne nysgjerrigheten og driven etter å forstå sammenhenger, mener Marie har vært viktig for å forme henne til en fagperson som med trygget og integritet kan stå for egne valg.

– Det er et stort ansvar å verne om byggherrens intensjon og interesser samtidig som man klarer å skape et bærekraftig bygg som bevarer kvaliteten og funksjonalitet over tid.

Hva er god arkitektur for deg?

– Den bør ikke være komplisert å forstå eller mene noe om. Jeg får ofte spørsmålet om hva som er viktigst av form og funksjonalitet fra folk som ikke er arkitekter. Dette mener jeg er to sider av samme sak: Et bygg ikke har så høy verdi hvis det ikke fungerer til det formålet det er bygget for. En av våre viktigste oppgaver som arkitekter er at vi som formingsgivere får frem potensialet i en tomt og et program. De fleste bygg bygges jo for mennesker på en eller annen måte. Da er det viktig at de er formet for å fungere for dem som skal tilbringe tid der, og ganske enkelt skaper trivsel for de som bruker bygget og omgivelsene rundt, sier Marie og legger til at vellykket arkitektur vises i bygningens verdi for de som bruker den og omgir seg med den over tid. Det burde derfor blitt mer vanlig å vise frem vellykkede bygg som har stått seg over tid i arkitektur- og designmagasiner fremfor nyoppførte bygninger uten mennesker.

Lyst å lese flere av arkitektspaltene våre? Her er et utvalg:

https://lpo.no/nyheter/2019-02-27-arkitektspalten-del-1-svein-dybvik/

https://lpo.no/nyheter/2019-04-11-arkitektspalten-del-2-camilla-hoel-eduardsen/

https://lpo.no/nyheter/2019-05-16-arkitektspalten-del-3-ingvild-saebu-vatn/

https://lpo.no/nyheter/2019-09-23-arkitektspalten-del-4-mikael-hesslund/

https://lpo.no/nyheter/2020-01-20-arkitektspalten-del-5-jan-knoop/

Relaterte artikler:

https://lpo.no/prosjekter/harbitz-torg

https://lpo.no/nyheter/2020-01-20-arkitektspalten-del-5-jan-knoop/

https://lpo.no/nyheter/2019-09-23-arkitektspalten-del-4-mikael-hesslund/

https://lpo.no/nyheter/2019-05-16-arkitektspalten-del-3-ingvild-saebu-vatn/

https://lpo.no/nyheter/2019-04-11-arkitektspalten-del-2-camilla-hoel-eduardsen/

https://lpo.no/nyheter/2019-02-27-arkitektspalten-del-1-svein-dybvik/